"Trumps nye skatte­lov kan føre til en stor, vakker gjeldskrise"

Skatte- og utgiftspakken som ble vedtatt i USA i begynnelsen av juli, vil øke det amerikanske budsjettunderskuddet med 3 billioner dollar over det neste tiåret. Dersom man fortsetter på denne kursen, kan det føre til en langsom gjeldskrise, skriver Joachim Klement, strateg hos det britiske investeringsselskapet Panmure Liberum.

Vi publiserer her Joachim Klement artikkel, som ble først publisert på Reuters:

De edruelige langtidsprognosene fra USAs uavhengige Congressional Budget Office (CBO) kan faktisk være for optimistiske. Det er sannsynlig at prognosene for den føderale gjelden ikke fullt ut tar høyde for effektene av president Donald Trumps «One Big Beautiful Bill», den nye omfattende lovgivningen.

CBOs spådom bygger på forutsetningen om at veksten i offentlige utgifter og skattekutt varer frem til de planlagte utløpsdatoene. Men den nye loven, som ytterligere utvider tidligere skattekutt og andre tiltak, viser at «solnedgangsklausulen» kanskje aldri trer i kraft. Tidligere skattekutt ble jo forsterket snarere enn reversert.

Derfor kan Finansdepartementets prognoser være mer realistiske, siden de antar at de økte utgiftene vil vedvare. Ifølge Finansdepartementet vil forholdet mellom statsgjeld og BNP i USA stige til 200 prosent innen 2050. CBO anslår derimot at dette forholdet vil nå 145 prosent om 25 år.

Det som er enda mer skremmende, er at ifølge Finansdepartementets beregninger vil forholdet mellom gjeld og BNP stige til hele 535 prosent innen år 2100, dersom dagens utvikling fortsetter.

Tilhengere av skattekutt hevder at lavere skatter vil øke den økonomiske veksten og dermed bremse veksten i gjeldsgraden. Men ifølge Congressional Budget Office (CBO) vil skattekuttene øke den økonomiske veksten med bare 0,5 prosent totalt over ti år, det vil si bare 0,04 prosentpoeng per år.

Organisasjonen The Tax Foundation, som publiserer analyser om amerikansk skattepolitikk, anslår at loven vil øke den langsiktige økonomiske veksten med 1,2 prosentpoeng. Likevel har dette begrenset effekt, ettersom gjeldsbyrden i forhold til BNP samtidig øker med 10 prosent.

Økende risikopremier og gryende gjeldskrise

Dersom dagens gjeldsdynamikk fortsetter, er det så å si sikkert at risikopremiene i det amerikanske statsobligasjonsmarkedet vil stige på lang sikt.

Økonomene Martin Ademmer og Jamie Rush har analysert avkastningen på amerikanske 10-årige statsobligasjoner siden 1970. De konkluderte med at investorer krever høyere renter når budsjettunderskuddet øker, særlig når det globalt finnes tilstrekkelig med andre trygge investeringer å velge mellom. Resultatet: Obligasjonene må tilby høyere rente.

Analysen deres viser at disse to faktorene økte rentenivået på 10-årige amerikanske statsobligasjoner med 1,3 prosentpoeng i perioden 2005 til 2023. Hvis prognosene for budsjettunderskuddet slår til, vil denne trenden fortsette.

Med dette i bakhodet er det talende hva finansminister Scott Bessent sa forrige uke: Han uttalte at han ikke ønsker å utstede langsiktige statsobligasjoner, på grunn av de høye rentene. Siden koronapandemien har gjennomsnittlig løpetid for amerikanske statsobligasjoner blitt kortere, ettersom Finansdepartementet har foretrukket å finansiere seg via kortsiktig gjeld for å holde rentekostnadene nede.

Bessents kommentar kan tolkes som et uttrykk for bekymring: Departementet frykter at staten ikke er i stand til å betjene langsiktig gjeld dersom rentene forblir så høye. Dette signalet kan presse rentene enda høyere, noe som igjen gjør langsiktig finansiering enda dyrere.

Den greske tragedien

Dette minner meg om et lignende tilfelle, der et sterkt forgjeldet land plutselig økte budsjettunderskuddet sitt dramatisk. Da investorene mistet tilliten til landets evne til å tilbakebetale gjelden, steg rentene på langsiktige obligasjoner. Staten måtte da utstede mer kortsiktig gjeld, noe som sendte et tydelig signal til markedet om at landet ikke var i stand til å håndtere langsiktig gjeld. Det førte til salg av langsiktige obligasjoner, og rentene skjøt i været. Landet havnet i en gjeldsspiral. Vi snakker her om det som skjedde i Hellas etter finanskrisen i 2009.

Jeg forventer ikke at USA vil oppleve et lignende sammenbrudd. Det finnes mange forskjeller mellom USA og Hellas som taler for at en slik tragedie kan unngås. USA har for eksempel muligheten til å devaluere dollaren og kvitte seg med deler av gjelden gjennom inflasjon. Hellas, som var en del av eurosonen, hadde ikke den muligheten.

Men USAs nye statsbudsjett øker sannsynligheten for at landet må møte en lignende gjeldskrise, bare i sakte film. Hvis rentene på langsiktige statsobligasjoner forblir høye, vil Finansdepartementet også i fremtiden være tvunget til å utstede kortsiktige obligasjoner. Det kan skape en ond sirkel som gjør statens rentekostnader mer volatile. Dette vil i sin tur svekke statsfinansenes bærekraft og gjøre langsiktig statsgjeld enda mer risikofylt.

Tre mulige veier videre

USA ser i dag ut til å stå overfor tre hovedveier videre:

1. Politiske ledere kan velge en mer ansvarlig finanspolitikk og begynne å redusere budsjettunderskuddet til et bærekraftig nivå. Med tanke på begge partiers handlinger de siste årene, virker dette lite sannsynlig.
2. Finansdepartementet kan innføre kapitalrestriksjoner for å tvinge frem etterspørsel etter statsobligasjoner. Som vi har skrevet før, vil dette bety slutten for dollarens rolle som global reservevaluta.
3. Federal Reserve kan selv begynne å kjøpe statsobligasjoner for å skape kunstig etterspørsel etter langsiktig gjeld. Dette vil i praksis være en ny runde med kvantitativ lettelse (QE), og bidra til å presse rentene ned. Problemet er at sentralbanken i så fall mister kontrollen over pengepolitikken, og USAs statsfinanser blir den avgjørende faktoren i stedet.

Det er svært vanskelig å forutsi hvor slike utviklinger vil ende, spesielt når beslutningene tas i verdens mektigste land. Men det er rimelig å anta at Federal Reserve helst vil unngå å måtte finne det ut.